Thomas Fazi er en italiensk journalist, forfatter og politisk kommentator kjent for sin kritiske analyse av EU, euroen og moderne europeisk styring.
Brussels Signal, 29.april 2026
«Den europeiske union står overfor en geopolitisk krise som er vanskelig å reversere. Som svar har den utviklet et omfattende propagandaapparat for å fremme fortellinger som er gunstige for dens institusjoner og politikk. Dette systemet drives gjennom midler rettet mot NGOer, aviser, nyhetsbyråer og tenketanker som produserer fortellinger og analyser som i stor grad er i tråd med EUs politiske rammeverk».
Dette er synet til Thomas Fazi, en italiensk journalist, forfatter og politisk kommentator. Han er forfatter av flere bøker som kritisk undersøker den økonomiske og politiske strukturen i EU. Hans siste essay, nylig utgitt i Italia, har tittelen The European Propaganda Machine. The Dark Side of NGOs, Media and Universities, hvor han analyserer finansieringssystemet og relasjonene gjennom hvilke EU-institusjoner støtter NGO-er, media og universiteter for å bygge konsensus rundt deres politikk.
«Målet er å påvirke opinionen i medlemslandene, særlig i de der valgte regjeringer er mer kritiske til EU», sier han i et intervju med Brussels Signal.
Fazi har jobbet med dette temaet i mange år. Født i 1981 og kulturelt formet innenfor radikale venstreorienterte kretser, endret han sitt perspektiv etter den økonomiske og finansielle krisen i 2008, noe som førte til at han beskrev EU som et antidemokratisk, elitistisk og oligarkisk prosjekt på grunn av den geopolitiske konteksten det ble unnfanget og utviklet i—ikke som et positivt initiativ som senere ble satt på spill, men som fundamentalt mangelfullt fra starten av.
«Fra begynnelsen på 1950-tallet ble den europeiske integrasjonsprosessen formet av USAs strategiske interesser med mål om å bygge en samlet vestblokk i en anti-sovjetisk kontekst. Sentralisering av kontinental politikk tjente dette målet. Av denne grunn hevder han at de første europeiske føderalistiske komiteene ble finansiert av CIA».
Ifølge Fazi har den gradvise oppgivelsen av nasjonal suverenitet til fordel for å flytte beslutningsprosessen til det overnasjonale nivået svekket demokratisk ansvarlighet. Han peker på EUs institusjonelle struktur, fra den sentrale rollen til den ikke-valgte Europakommisjonen, til Europaparlamentets begrensede fullmakter, som bevis på det han ser som et system utformet for å begrense direkte demokratisk innflytelse.
Etter hans syn er demokratiet fortsatt avhengig av nasjonale fellesskap som kan uttrykke seg innenfor rammen av den suverene nasjonalstaten, hvor en felles nasjonal interesse kan utvikles. Betingelsene for et virkelig demokratisk overnasjonalt system i Europa er ennå ikke på plass. «Først og fremst», sier han, «finnes det altfor ofte ingen felles interesser: Unionen har utvidet seg til å inkludere stater med dypt divergerende geopolitiske interesser—fra Italia, som historisk har vært tilbøyelig til pragmatiske relasjoner med Russland, til de baltiske statene, som av historiske grunner sterkt motsetter seg Russland».
Fazi hevder at dette problemet ikke er reversibelt, og at det europeiske prosjektet ikke kan reformeres på grunn av dets forankring i den atlantiske geopolitiske sfæren og det han anser som en middelmådig europeisk herskerklasse.
«Vi så dette med valget av Trump. Når USA forsøker en annen diplomatisk holdning – for eksempel ved å forsøke å avslutte krigen med Russland, som skader Europa alvorlig – sies det at europeiske ledere svarer med å anklage ham for å undergrave europeiske interesser, i stedet for å revurdere sin egen strategiske retning». Av denne grunn ser han ikke muligheten for å korrigere kursen og anser det europeiske prosjektet som iboende i krise.
Det er her, ifølge Fazi, at propaganda blir et svar på denne krisen, en prosess han undersøker i detalj i sin siste bok. Han beskriver en ideologisk og kulturell operasjon som har som mål å fremme en pro-europeisk fortelling som, i stedet for å erkjenne visse feil, utelukker enhver alternativ politisk fremtid på kontinentalt nivå og forsterker ideen om at en tilbakevending til nasjonalstater ikke lenger er mulig. «Det er en bred og sofistikert operasjon som har pågått lenge».
I sin bok fokuserer han på instrumentene og de finansielle strømmene som EU kanaliserer ressurser gjennom i retning denne agendaen, og rekonstruerer et omfattende system av programmer, ordninger for finansiering og prosjekter hvor «hundrevis av millioner euro tildeles årlig», til ulike aktører innen det såkalte sivilsamfunnet – universiteter, aviser, tenketanker, nyhetsbyråer og NGOer – som bidrar til å styrke legitimiteten til europeisk politikk. «Dette er offentlige programmer som kan spores på nettet».
Denne prosessen går tilbake til tidlig 2000-tallet og har siden eskalert. Det innebar i utgangspunktet finansiering av NGO-er for å fremme viktigheten av europeisk integrasjon, men i løpet av det siste tiåret har det betydelig utvidet seg til å inkludere media og akademia, som en respons på EUs økende legitimitetskrise og fremveksten av euroskeptiske politiske partier over hele kontinentet. Kjernen i denne operasjonen er en rekke programmer sentrert rundt «europeiske verdier», inkludert Citizens, Equality, Rights and Values (CERV) – et program for EU-finansiering for 2021–2027 og administrert av Europakommisjonen, som har blitt et sentralt instrument for finansiering av NGOer.
Gjennom direkte finansiering alene har Fazi beregnet at EU tildeler rundt 80 millioner euro per år til mediehus, tilsvarende omtrent 1 milliard euro det siste tiåret. Tilgang til disse midlene gis gjennom konkurranseutlysninger om forslag. Noen av disse har eksplisitt promoterende formål, som «informasjonstiltak om samhørighetspolitikk», utformet for å fremheve fordelene ved EUs samhørighetspolitikk. «I praksis fungerer dette som betalt reklame», sier Fazi. «Tenk om en nasjonal regjering betalte medier for å produsere fortellinger som var gunstige for dens politikk. Alle ville med rette kalle det skandaløs propaganda. Likevel er dette akkurat det som skjer med EU, uten å bli oppfattet på samme måte».
I sin bok lister Fazi opp en rekke medier som har mottatt slik finansiering, i tilfeller der det ikke alltid var klart opplyst at innholdet var finansiert av EU.
Andre prosjekter bruker et mer nøytralt språk, formelt rettet for å fremme mangfold i media. Ifølge Fazis forskning ender imidlertid det meste av midlene som er ment å fremme pluralisme opp i land der regjeringene er kritiske til EU. Land som Polen og Ungarn nevnes ofte som store mottakere av NGO-finansiering, hvor millioner av euro støtter NGO-er, medieorganisasjoner og andre aktører som er sterkt kritiske til nasjonale regjeringer.
«Siden Europakommisjonen ikke velges direkte av nasjonale velgere, utgjør dette et forsøk på å bruke utenlandsk finansiering til å presse eller svekke demokratisk valgte regjeringer».
Dette, hevder Fazi, ligner på noen måter på det USAID har gjort i flere tiår, hvor formelt uavhengige organisasjoner ofte forfølger politiske agendaer, i tråd med interessene til sine finansiører. Fra dette perspektivet er saken ikke bare fremming av europeisk integrasjon, men bruken av offentlige midler for å påvirke innenlandske politiske prosesser og offentlig debatt i medlemslandene. «Fra dette perspektivet er målet ikke nøytralitet, men innflytelse over opinionen, særlig i land med sterke euroskeptiske politiske krefter».
Denne artikkelen er hentet fra Brussels Signal:
Inside Europe’s propaganda apparatus: Thomas Fazi exposes how the EU influences media, NGOs, and universities – Brussels Signal
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
An excerpt from my interview w/@TWTNewsTalk where I explain that Germany’s rearmament programme isn’t a sign of resurgent German military nationalism, but rather of its opposite: Germany’s elevation to the role of “vassal-in-chief” within the US-controlled NATO command structure.… pic.twitter.com/mmfFMviGJ3
— Thomas Fazi (@battleforeurope) May 5, 2026
Comments (0)
No comments yet. Be the first to comment!