Fra Pandora Papers til krigskorrupsjon: Skyggene rundt Zelenskyj, milliardene og Norges rolle

Da Pandora Papers ble publisert i 2021, forsøkte mange vestlige medier å fremstille saken som en mindre pinlig affære fra tiden før Volodymyr Zelenskyj ble president. Forklaringen var enkel: Ukraina var korrupt før også, offshore-selskaper var «vanlig praksis», og dette handlet bare om å beskytte virksomheter mot oligarker og politisk press.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Pandora Papers avslører offshoreformuen til den ukrainske presidenten og hans indre krets

Men i dag, etter korrupsjonsskandalene som har rystet Ukraina gjennom 2025 og 2026, ser Pandora Papers plutselig helt annerledes ut.

For lekkasjen viste ikke bare at Zelenskyj og kretsen rundt produksjonsselskapet Kvartal 95 hadde bygget opp et nettverk av offshore-selskaper i skatteparadiser som Belize, Kypros og De britiske jomfruøyene. Den viste også at menneskene rundt Zelenskyj allerede før presidentperioden opererte i et økonomisk system basert på skjulte eierskap, internasjonale selskapsstrukturer og kapitalflytting utenfor offentlig innsyn.

Det som den gang ble bortforklart som «normal ukrainsk forretningskultur», fremstår i dag som et varsel om hvordan makt, penger og lojalitetsnettverk fungerer rundt Ukrainas president.

For nå handler det ikke lenger om TV-produksjon og eiendommer i London.

Nå handler det om milliarder i vestlig krigsstøtte.

Samtidig er det et annet spørsmål som nesten aldri diskuteres ærlig i vestlige medier: Ville denne krigen i det hele tatt ha utviklet seg slik dersom USA og NATO ikke i årevis hadde brukt Ukraina som en geopolitisk frontstat og proxy mot Russland?

Fra russisk side har NATO-utvidelsen østover, våpenstøtten, treningen av ukrainske styrker, den massive etterretningsstøtten og den politiske innblandingen etter 2014 blitt fremstilt som en direkte strategisk trussel. Kritikere av Vesten hevder derfor at Ukraina gradvis ble gjort om til en brikke i en større maktkamp mellom Washington og Moskva, der ukrainere til slutt måtte betale den høyeste prisen.

Det betyr at Russland fratas ansvaret for invasjonen. Som betyr at bildet som presenteres i Vesten – hvor konflikten fremstilles som helt løsrevet fra amerikansk og NATO-ledet geopolitikk – blir altfor enkelt.

Krigspenger, energisektoren og Zelenskyjs indre krets

Gjennom 2025 og 2026 har flere av Ukrainas største korrupsjonsskandaler blitt rullet opp av landets egne antikorrupsjonsorganer NABU og SAPO.

Det mest alvorlige gjelder energisektoren – selve livsnerven i et land som er avhengig av strømforsyning under russiske angrep. Ifølge NRK skal personer i Zelenskyjs nærmeste krets ha underslått rundt én milliard kroner som egentlig skulle gå til å beskytte energiinfrastruktur mot russiske angrep.

Pengene skulle sikre strømnett, kraftverk og kritiske energianlegg.

I stedet skal de ha forsvunnet inn i korrupte nettverk.

NRK siterte Arve Hansen fra Helsingforskomiteen på at ett ord gikk igjen blant ukrainere i Kyiv:

«Forræderi.»

Det er vanskelig å finne et mer alvorlig ord i et land som befinner seg i krig.

Samtidig ble Ukrainas energiminister Herman Halusjtsjenko koblet til saken. Dette er samme minister som tok imot kronprins Haakon og energiminister Terje Aasland under Norges profilerte besøk i Ukraina.

Mens norske politikere stilte opp foran kameraer i solidaritetens navn, var mennesker i den samme maktsfæren under etterforskning for korrupsjon knyttet til midler som skulle holde landet i live.

Droner, luksusnettverk og «Dynastiet»

Så kom neste skandale.

Aftenposten beskrev hvordan en voksende korrupsjonssak nå knyttes til personer rundt Zelenskyjs nære venn Timur Mindich. Mediene omtaler et nettverk kalt «Dynastiet», hvor luksusvillaer, maktpersoner og økonomiske forbindelser kobles sammen med krigsøkonomien.

Samtidig trekkes droneindustrien inn.

Dette er ikke tilfeldig.

Dronekrigen er blitt en av de største pengemaskinene i hele Ukraina-konflikten. Milliarder pumpes inn i produksjon, teknologi, overvåkning og våpensystemer. Norge er allerede tungt inne gjennom støtteordninger, våpenprogrammer og samarbeid med ukrainsk forsvarsindustri.

Statsminister Jonas Gahr Støre besøkte droneprodusenten Fire Point i Kyiv og omtalte selskapet som en mulig viktig partner både for Norge og norsk forsvarsplanlegging.

Kort tid senere dukket selskapet opp i korrupsjonsanklager koblet til Zelenskyjs krets.

Selskapet selv avviser anklagene.

Men problemet er større enn ett selskap.

Spørsmålet er hvorfor norske myndigheter virker fullstendig uvillige til å stille grunnleggende kritiske spørsmål før milliarder sendes inn i et system som igjen og igjen avsløres for korrupsjon.

Norge vet risikoen – men fortsetter

Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at norske myndigheter selv innrømmer risikoen.

Utenriksdepartementet har allerede uttalt at de ikke kan garantere at norske midler ikke blir misbrukt i Ukraina.

Likevel fortsetter pengestrømmen.

Bare gjennom Nansen-programmet er det sendt enorme summer til Ukraina, både sivilt og militært. Samtidig er store deler av Ukrainas statsbudsjett nå helt avhengig av vestlige penger for å overleve.

Dette skaper et system hvor kontrollmekanismene svekkes samtidig som pengemengden eksploderer.

Historisk er dette oppskriften på massiv korrupsjon.

Kriger har alltid skapt svarte markeder, våpenprofittører, oligarknettverk og korrupte maktstrukturer. Irak, Afghanistan og Libya viste det samme mønsteret. Hundrevis av milliarder forsvant inn i systemer Vesten hevdet de hadde kontroll over.

Resultatet ble ofte katastrofalt.

Likevel later vestlige politikere som om Ukraina er annerledes.

Zelenskyjs problem er ikke bare korrupsjon – men troverdighet

Zelenskyj bygget sin politiske identitet på å være oppgjøret med det gamle Ukraina.

Han skulle rydde opp.

Han skulle bekjempe oligarkene.

Han skulle representere noe nytt.

Men når venner, rådgivere, statsråder og personer i presidentens innerste krets igjen og igjen trekkes inn i korrupsjonsskandaler, begynner selve fortellingen å slå sprekker.

Pandora Papers var første advarsel.

Korrupsjonsskandalene i energisektoren ble neste.

Droneskandalene og «Dynastiet» gjør bildet enda mørkere.

Og midt i dette står Norge og sender stadig flere milliarder inn i systemet – uten at det finnes reell offentlig kontroll med hvor pengene faktisk ender.

Et spørsmål norske medier nesten ikke stiller

Den største svakheten i norsk Ukraina-dekning er kanskje ikke propaganda.

Det er fraværet av kritiske spørsmål.

For det finnes et grunnleggende spørsmål som nesten aldri stilles offentlig:

Hvor mye av vestlig støtte til Ukraina har faktisk endt i korrupsjon, private nettverk, oligarkstrukturer eller krigsprofitt?

Ingen vet.

Og det mest alvorlige er kanskje at mange av dem som sender pengene, heller ikke ser ut til å ville vite.

Sluker kameler på tvers for å støtte regimet i Ukraina

Et stort flertall av ukrainerne mener Zelensky er ansvarlig for korrupsjonen

Hvis italiensk antimafialov hadde vært brukt hadde Støre & co sittet i varetekt nå